Sofie Mortensen

Da er jeg kommet hit igjen. Til de kveldene man sitter alene i mørket. Tankene spinner i hodet og jeg trenger å få utløp for et par ting.

Det var ikke planen. Ikke å få en slik natt i natt. Jeg skulle jo sove! Det funket jo i starten. Helt til jeg bråvåknet av å bli kvalt. Jeg fikk ikke puste. Det eneste jeg husker er den konstante hostingen og tårene som rant. Jeg regner med det var forkjølelsen som kvalte meg. Den og den utrolig såre halsen min.

Lurer på hvor lenge dette varer. Jeg tar meg selv i å alltid tro at jeg er frisk, når jeg først får en opptur. Det fikk jeg motbevist i Bærum, etter den nedturen jeg fikk der. Delvis selvforskyldt, men fremdeles en nedtur. Jeg blir sliten av dette. Alle opp og nedturene. Når tar det slutt? Når kan jeg gå tilbake til det gamle livet mitt?
For nå er jeg her hvor jeg er ikke er det stort jeg kan gjøre med det, annet enn å godta det.

Men i dette ene øyeblikket er det bare meg, stillheten og mørket.

Kom over et innlegg av en jente jeg kjenner (LINK). Hun sa akkurat det jeg har gått rundt å tenkt på lenge, så jeg ønsker å dele det med dere.

Jeg bor i Norge. Et av verdens rikeste land og et av verdens beste land å bo i. En velferdsstat som mange i hele verden drømmer om å bo i. Men er det så fantastisk som det ser ut som fra utsiden?

Jeg er syk. Mange av mine venner er syke. Vi er tankesyke, og vi trenger hjelp. Norge har resursene som trengs for å hjelpe oss, men prioriterer heller andre ting.

Det snakkes stadig om at psykiatrien her i landet skal bli bedre, men det virker for meg som at det bare blir dårligere og dårligere. For noen år tilbake hadde vi to psykiatriske sykehus her i Trondheim (Haukåsen og Østmarka), pluss to distriktspsykiatriske sentre (DPS) (Tiller og Leistad, sistnevnte er nå flyttet og kalles Nidaros). Det var mange plasser og mer rom for å få hjelp. Men så besluttet de å legge ned Haukåsen i 2007.

Da jeg kom inn i psykiatrien for tre år siden (2009), hadde Østmarka én åpen post for folk med “vanlige” lidelser som depresjon og angst (allmenpsykiatri), i tillegg til de fire akuttpostene, og postene for rus, psykose og sikkerhet. Men da de for en stund siden sluttet å tilby plass for allmenpsyk., så var det bare dps’ene igjen, som har så stort press at mange får alt for kort tid på seg, og mange ikke engang får komme dit.

Så nå sitter vi med to tilbud (hvor du kommer fra avgjør hvilken dps du havner på. Fritt sykehusvalg gjelder visst ikke her).
Men det stopper ikke her. I følge ei som jobber på en av dps’ene, så kommer allmenavdelingen på denne dps’en etterhvert til å stenge i helgene. Deretter vil halve avdelingen bli gjort om til en dagavdeling, så antall plasser kuttes ned med 50%, før de etter en stund skal gjøre om hele avdelingen til dagavdeling. Da har vi altså kun én dps igjen for allmenpsykiatrien. 
Jeg vet ikke om dette er vedtatt, eller om det bare er under vurdering, men det overrasker meg ikke om det skjer. Husk at dette er bare noe jeg har hørt.

I tillegg til at antall plasser er kuttet ned, er det mindre rom for å være lenge innlagt. Man skal helst bare fort inn og fort ut. På akuttpostene regnes en uke som lenge. Det er press fra øverste hold om at folk bare skal være der i noen dager. Det er selvfølgelig noen unntak, men de fleste opplever nok at man blir skrevet ut altfor tidlig.

Det er også blitt strengere i forhold til oppfølging. Man skal ha minst mulig oppfølging når man ligger inne. Man skal helst klare seg så mye som mulig selv. Det er selvfølgelig bra at man skal prøve å klare seg selv, men noen ganger trenger man mer oppfølging.
Dette er det en psykolog som har fortalt meg.

En grunn til at det blir mindre rom for å få være innlagt, er at de vil at flest mulig skal gå i poliklinisk behandling. Det optimale er jo om man har god nytte av det, men poliklinisk behandling passer ikke for alle. Man må være klar for det. Noen blir fanget opp i tide og har kjempegod effekt av å gå i poliklinisk behandling, men det er også veldig mange som trenger litt ekstra hjelp, i form av en innleggelse.

Forskjellen fra å være på akuttpost og å være på en dps, er dessuten så stor at jeg vet om flere som har vært for friske til å være på akuttpost og for syke til å være på dps. Dermed blir de bare sendt hjem. Det er umenneskelig.

Det snakkes stadig om at byggene som brukes i psykiatrien er for dårlige, men jeg mener at byggene er detminste problemet.

Konsekvensene av at psykiatrien blir dårligere og dårligere er store. Folk må bli veldig syke før de får hjelp, og da vil det ta mye lengre tid å bli frisk. Kanskje må folk bli uføretrygdet i flere år, og kanskje resten av livet! De siste årene er det også flere jeg kjenner/vet av som har tatt sitt eget liv fordi de ikke fikk den hjelpen de så sårt trengte.Tenk, i en av de største byene i et av verdens rikeste land, i et av verdens beste land å bo i, finnes det mange mennesker som ikke ser annen mulighet enn å dø, fordi staten ikke vil ta seg råd til å gi dem hjelp.

- Hva synes dere?

Tidligere i uken, før jeg dro oppover, var jeg ganske usikker på hvordan hyttepåsken kom til å bli. Vi har begrenset med soverom, noe man virkelig kjenner på kroppen når man er den eneste uten partner her. Okei, stefaren min har ikke kommet opp enda, men jeg trenger jo min egen plass å være på jeg også. Så når to av to soverom i hytta er okkupert av besteforeldre og foreldre, og gjestehuset er okkupert av storesøster og kjæresten hennes, hadde jeg tre valg. Jeg kunne enten sovet i stua og ikke ha noe privatliv i det hele tatt. Sovne når resten har lagt seg og våkne når førstemann står opp. Eller så kunne jeg delt midlertidig rom med mamma. Begrenset privatliv og følelsen av å bli kastet ut når stefaren min kom og deretter gått over til plan B. Eller så kunne jeg ligge på hemsen. Den trangeste og varmeste plassen på hele hytta. Ikke muligheten til å lufte eller muligheter til å lukke meg inne. Alikevel så valgte jeg å sove på hemsen. Tro det eller ei, så er det faltisk en smule koselig her. Ja det er varmt og trangt og ingen mulighet til å stenge noen ute. Samtidig har jeg min lille plass kun for meg selv. Her sitter jeg med macen og ser filmer mens jeg kan rote så mye jeg vil. Det er som min egen lille hytte på toppen av alt. Jeg har oversikten over alt som skjer uten at noen kan se meg. Det bringer nok frem barndomsfølelsen i meg. Noe jeg faktisk synes er litt godt. Jeg skal jo alltid være så voksen av meg, haha!

Jeg tror dette ble min lille påskehilsen fra hemsen

God onsdag allihopa! Her har dagen startet med å bli vekt av mormor, bli servert frokost og familiehygge. Allerede etter en dag har jeg begynt å tenne på lunta til storesøster, så nå er ting akkurat som da vi var mindre. Haha.

Etter frokosten satte vi oss i bilene og kjørte mot grensa og Systembolaget og alt annet man er i Sverige for. Dere vet, mat og slikt. For min del betyr Sverige godteri, gatekjøkkenmat, og hvitvin. Noe jeg også fikk.

Er som dere sikkert har skjønt på påsketur til påskefjellet sammen med påskemammaen og påskehunden. Mens vi kjører påskebilen på påskeveien kjenner vi påskesolen varme gjennom påskebilvinduet. På radioen er det påskesnakk om påsketrafikk og påskekrim. Mellom påskereportasjene spiller de påskesanger…

Vent litt.. Finnes det noe slikt som påskesanger? Uansett så tror jeg at jeg har understreket nok at det er påske. Så dæ gjenstår det bare å ønske alle sammen en GOD PÅSKE!

Jeg kom på en ting da jeg var ut for å lufte hunden for noen minutter siden. Det er da ikke rart jeg blir smådeprimert med tanke på hvordan været har vært de siste ukene. I over en uke har det regnet og regnet og regnet. Og da mener jeg ikke litt regn nå og da. Jeg mener konstant regn!

Det er ikke rart frustrasjonen i meg vokser når jeg i tillegg leser og hører om hvor fint det er ellers i landet. Både på sør, øst og vestlandet (så hvidt jeg vet) har det vært sommervær. Folk har vært ute på terassen og grillet i det fine været. Noen har til og med gått så lang som å sole seg og bade (!) Her tror jeg ikke gradestokken har tippet over så mye som sju grader..

Også må jeg til sist bare beklage et lite interessant innlegg om været. Slik blir det bare da jeg ikke har gjort noe annet enn å være inne de siste dagene.

Her følte jeg at det passet seg bra med et random bilde av øynene mine.